De to karene kjører drosjer i distriktet og er opptatt av å ha en komfortabel arbeidsplass. Tross alt tilbringer de uhorvelig mange timer bak rattet, da teller det at man har oppdatert redskap.
Selv er jeg ikke en gang bileier. Og hvis jeg nå først bestemmer meg for Mercedes, og jeg slår til med en av de dyreste modellene, ja da spanderer selgeren tur til fabrikken i Stuttgart. Ikke verst, men kanskje ikke så svært likevel, tatt i betraktning at jeg må betale et sted mellom 500.000 kroner og en million for doningen?
Første stopp dagen etter ankomst er museet til bilgiganten. Litt utenfor Stuttgart sentrum troner en futuristisk betongbygning uten rette. Fra øverst til nederst er den fylt med bilhistorie, og en og annen sykkel. Ja, til og med et fly er det plass til.
Etter museet skal vi ta drosje til fabrikken. Drosjekøa utenfor består av mange slags merker, men her er det bare ett som gjelder! Vi strener av gårde til to drosjer med stjerne i fronten. Her gjelder det å henge på, og før de smått forargede sjåførene lenger framme i køen har skjønt hva som skjer har vi stukket av gårde.
På fabrikken er det omvisning. Roboter lemper bildeler hvileløst rundt, mens en og annen arbeider står ved en skjerm og kontrollerer. Overraskende nok er siste etappe i produksjonen ganske menneskelig. Guiden forteller på dårlig engelsk at ca. 70% av arbeidsoppgavene der gjennomføres av mennesker. Godt å vite at det har vært en og annen hånd borti doningen før den ruller av gårde på autobahn.
Etter omvisningen skal Verner og Ole få bilene sine. Sitringen og spenningen i venterommet er til å ta å føle på. Kona til Verner betror meg at «det er en stor dag for han dette, det ser jeg på ham.» Verner er rak i ryggen og gliser som bare en framtidig eier av den nest-mest luksuriøse bilen til statusmerket kan.
En velkledt og solariumsbrun dame som mest av alt minner om en flyvertinne, tar Verner i hånda og geleider han fram til den sølvfargede forundringspakken på fire hjul. I det han setter seg inn for første gang roper jeg på ham og får det første gliset fra den ferske bileieren. Han ser ganske så fornøyd ut.
Ole går også rundt med «sin mann» og får sin bil overlevert. Litt mindre storslått glis fra den sindige Geitastrandingen. Men at han er fornøyd med det hudfargede interiøret er det liten tvil om.
Om kvelden tilbringer kara et par timer nede i garasjen for å sette seg inn i high-techbilene sine. Programmeringen av den danske damen i navigasjonsenheten er visst ikke helt enkelt, men til slutt har de lagt inn hele ruta fra Stuttgart og hjem.
Jeg tar farvel med dem om morgenen. De skal kjøre bilene helt til Norge, bare avbrutt av en fergereise. Merkeentusiasten Verner virker svært gira og gleder seg til kjøreturen. Jeg kan ikke annet enn ønske dem lykke til på ferden. Selv om jeg kanskje syns bilene er i overkant av hva jeg vil ha, så merker jeg en viss misunnelse. Tenk å kjøre splitter ny bil med V8er og dansk navigasjonsdame hele Tyskland på langs! Det hadde vært noe.
En ukes tid etter at jeg har kommet tilbake får jeg vite at Verner satte ny fartsrekord. Hvor mye kan jeg ikke si, men det var nærmere 200 km/t enn 100 km/t – og heldigvis på autobahn.
I Byavisas kommentarfelt inviterer vi deg til å kommentere saker vi skriver om. Vi henstiller om at du bruker fullt navn og ber om at kommentarfeltet holdes i en respektfull tone. Unngå personangrep. Alle innlegg gjennomgåes før publisering. Vi forbeholder oss retten til forkorte, redigere og fjerne innlegg.
Vennlig hilsen Karina Lein, redaktør.