Vår mann på ferden, rørosing og guide til det underjordiske, Tor Anders Bekken Martinsen, står bredbent foran oss iført et par solide, skitne støvler og smiler bredt. Vi er klare for en guidet tur i gruvene på Storwartz, et av de største gruvefeltene på Røros, 13 km utenfor Bergstaden Røros.
– Vi skal nå legge ut på en vandring gjennom 300 års bergverkshistorie. Da går vi 500 meter inn i berget og femti meter under jorda hvor jeg vil guide dere gjennom de to gruvene Nyberget og Olavsgruva, forteller han.
– Dere må være forberedt på bratte, til dels sleipe trappetrinn, sier Martinsen. En mann kremter. Stemningen i gruppa på ti er noe spent. Vår guide vet hvor skoen trykker.
– I denne gruva slipper dere å krype på knærne gjennom smale, mørke tuneller Her inne er det store, fine rom. Ingen vil få klaustrofobi, forsikrer han. Vi slapper litt mer av.
– I gruva er det fem plussgrader. Lurt å kle seg godt, fortsetter han. Dansken ved siden av meg er iført en lys og lett shorts hvor to legger stikker ut og ender i et par hvite fritidssko. Jeg ser ned på mine egne spinkle småsko. Vandringen kan likevel bli en utfordring.
- Hjelm! Vi skal bruke hjelm, gjentar guiden strengt og viser vei ned ei trapp inne i utstillingsbygget mot inngangen til gruva. Bygget er bygd over gruvenedgangen med kafe og butikk. Hjelmer i ulike størrelser er lagt på hyller.
Jeg tar den minste, og den er bare «litt» stor. Vår mann lukker høytidelig opp den kraftige porten til underverdenen. En kald gufs strømmer mot oss. Jeg vil snu, men følger flokken. Vi forserer sleipe, bratte trappetrinn uten å pådra oss en skramme. Lufta er rå. Rommene er store og luftige, lyssettingen framhever alle tunnelene og rommene vi passerer, vi hører vanndråper falle og gi gjenklang, det er skumt og litt magisk. Andre steder må vi gå krokbøyd og smalt over skinner som fraktet malmen ut av gruva. Her har gruvearbeidere i 300 år hatt sitt daglige virke.
– Varsku her! En gruvearbeiders stemme fra fortida ljomer i det fjerne. Vi er snart femti meter under jorda, godt underveis på vår ferd 500 meter innover berget.Guiden tar en stopp og sier med malmfull røst:
– Nå er vi kommet til Lorthølet. Han retter hodelykta mot den ene bergveggen. Det blinker og glitrer i felt av hvitt, blått, bronse og grått. Fargene vi ser er ertsmineraler og finnes i mange ulike farger. De har navn som Azuritt (blå), magnetkis (bronsegult), svovelkis (rustgult). Malmmineralene utvinnes til metall. Jeg glemmer nesten at jeg holder på å fryse av meg tær og fingre, fargespillet er fascinerende. Vi går videre, lengre ned i smale ganger. En vanndråpe treffer hjelmen med et klask. Vi går på rett linje, kulda merkes godt nå. På tide å snu.
Et siste stopp gjenstår.
– Her er Bergmannshallen, sier guiden. Et stort, ruvende rom åpenbarer seg. Klangen i rommet er mektig. Jeg får lyst til å synge ut og teste klangen. Jeg prøver med et litt nølende og lavt trallala, som blir til et stort. Wow! Benkerader er satt opp, med sitteunderlag. Vi setter oss ned. Guiden stiller seg foran
en liten scene.
– Her blir det holdt konserter! Ole Paus og Nidarosdomens guttekor opptrådte her for to år siden, sier guiden og vi lar blikket gli rundt i det spektakulære konsertlokalet. Et overveldende syn. Han fortsetter:
– Folk har holdt bryllup her nede. Slik kan jo ekteskapet bare gå oppover, sier han.
Vi vandrer tilbake til dagslyset.

Del/bokmerk

Hva mener du?
I Byavisas kommentarfelt inviterer vi deg til å kommentere saker vi skriver om. Vi henstiller om at du bruker fullt navn og ber om at kommentarfeltet holdes i en respektfull tone. Unngå personangrep. Alle innlegg gjennomgåes før publisering. Vi forbeholder oss retten til forkorte, redigere og fjerne innlegg.

Vennlig hilsen Karina Lein, redaktør.