– Jeg puster, men klarer ikke å se hensikten i å leve. Jeg føler meg tvunget til å bruke hverdagen min til noe jeg hater, sier Erik (36). Han er hjemløs og rusmisbruker.
Det er flere hjemløse i byen vår som må sove ute.
Blikket til Erik er dradd og praten treg. Siggen tennes.
– Hadde jeg ikke hatt noe som helst innabords, hadde jeg ikke kunnet pratet med deg. Jeg fungerer ikke uten morfin i kroppen. Troen er det aller kjæreste Erik har. Derfor er Jesus er tatovert på halsen Vi er på Carl Johans der Erik bodde en liten stund. Det lukter mugg. Et bilde henger skeivt. Fem senger på rekke og rad fyller et lite rom. Det er varmt og godt. Erik kom til Trondheim og rehablitering ved Sørum Gård i 2000.
– Jeg var en sint, ung mann, sier han.
Det var først i fjor at han klarte å snakke om saken. Febrilsk har han prøvd å fortrenge det.
– Jeg ble utsatt for overgrep som liten. Seksuelt. Det ødela meg. Jeg takler ikke å være rusfri, sier Erik. Han blir stille.
Skam og frykt
– Misbruket har formet mitt liv. Jeg ble aggressiv. Alle syntes jeg var gal. Jeg tror de hadde skjønt meg bedre om de hadde visst. Jeg ville ikke fortelle det til noen. Jeg følte skam og frykt for å føle svakhet, og var redd ingen kunne hjelpe meg uansett. Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Troen holder meg på plass nå. Misbruket har ødelagt for meg, men jeg har lært meg mye om mennesker som jeg ellers ikke ville lært. Det er i motgang musklene trenes, vet du.
Sendt bort
Erik smiler svakt og sterkt om hverandre. Han røyker hele tiden, men er blakk. Derfor må han stadig slukke røyken, men tenner den raskt igjen. Hver eneste partikkel av nikotinet utnyttes.
Han har levd et kriminelt liv siden han var gutt. Han ble tidlig sendt bort fra hjemmet fordi en lege ifølge Erik mente han var for aggressiv.
Erik var 14 år da han ble sendt bort på spesialskole. Bare noen uker etter Erik ble gammel nok til å sitte i fengsel, ble han arrestert for grovt ran og overfall av en politimann.
Overdose
– Jeg ble slengt på glattcelle i mange dager, uten madrass. Den gangen satt jeg et halvt år i fengsel, sier han. Siden den gang har han sittet flere ganger i fengsel.
– Da jeg slapp ut siste gang, fikk jeg i meg en overdose og måtte gjenopplives. Det samme skjedde dagen etterpå. Da sendte de meg til Østmarka fordi de trodde jeg skulle ta livet mitt, sier han og slukker røyken.
– Ville du ta livet ditt?
– Nei. Det var ikke med vilje. Jeg har aldri hatt konkrete planer om det, bare tanker. Men jeg har sittet med pistolen i kjeften, forteller han.
Onkel
Erik tenner på nytt den lille sneipen som er igjen av røyken. Han ser opp.
– Det knuser hjertet mitt at jeg har hatt et slikt liv. Jeg er onkel. Du kan prøve å fortrenge, men spøkelsene kommer alltid igjen. Overdosene i fjor førte til at jeg måtte kutte kontakten med onkelbarna mine. De er jo små, uskyldige sjeler. Det er det beste for dem. Jeg klarer ikke å slutte med rusen, jeg trenger den for å fungere. Det er vanskelig, sier han.
– Hva kan du gjøre for å forandre på det?
– Muligheten min er lovlig kvotering av medisiner. Da slipper jeg også slitet med å få fatt i det, sier han. Livet til Erik er det endeløse jaget.
– Jeg vil fungere, jeg vil jobbe. Jeg vil bidra til samfunnet, sier Erik.
– Kjærlighet?
– Jeg har aldri vært forelsket. Men glad i, ja. Jeg bodde med ei som var direktør for et par år siden. Jeg husker vi var på julebord sammen. Jeg satt der og var typen til bossen, liksom. Hun holdte tale. De rundt så rart på meg da jeg drakk direkte fra ølflaska. Jeg var liksom ikke på deres side av samfunnet. De drakk fra pene glass. Det var forskjellen. Det var vanskelig å omstille seg, sier Erik.
Myke babyhender
– Hva er det beste minnet du har?
Erik smiler. En varme brer seg over ansiktet hans.
– Jo. Søsteren min hadde fått unge. Jeg fikk passe den lille mens de gikk inn på en butikk. Han begynte å gråte, så jeg tok ham opp. Han ble rolig, og holdte rundt halsen min med små, myke babyarmer. Samtidig stod det noen som ville selge meg dop utenfor. Jeg visste at jeg ville bli syk om jeg ikke fikk det. Men den lille var viktigere, forteller han.
Det hellige tallet
Erik tror på Gud. Han sier han var den siste personen som skulle bli troende.
– Jeg skulle sette på plass en kristen fyr. Det var kaldt og jævlig ute. Jeg spurte om jeg fikk se Gud, men det skjedde ikke noe. Senere på kvelden ringte telefonen min tre ganger. Alle gangene stod det et sjutall foran navnet på personene som ringte. Sju er jo et hellig tall. Det var ekstremt rart, men jeg visste at jeg måtte prøve å gjøre ting godt for folk rundt meg.
– Hvordan har Gud hjulpet deg?
– Jeg hadde et aggressivt forhold til noen i familien min, og sa til Gud at jeg ikke orket mer. Jeg ga opp forholdet. Det var da personen ringte og sa unnskyld. Det var det eneste jeg trengte å høre. Jeg ønsker alle det beste, og ser nåde i de fleste.
Ingen fasade
Erik fremstår mer og mer som den han vil være. Han er lei av å ha en fasade.
– Jeg har levd hele livet mitt i skjul, ingen visste hvorfor jeg hadde det så vanskelig. Nå er jeg i hvert fall meg selv. Jeg burde reflektere mer over økonomi og selvdisiplin. Men det er også kanskje noe som sier meg at jeg vil være ansvarsløs, sier han.
En gammel sneip tennes. Jesus står det på halsen. Erik går en ny høst og vinter i møte. Som hjemløs.
Stor pågang i sommer
I 2010 måtte Kong Carl Johans Arbeidsstiftelse avvise folk som ville ha et sted å sove hele 496 ganger. I sommer har de hatt uvanlig stor pågang.
– Det er vanskelig å ikke kunne hjelpe de som virkelig trenger det, sier Kirsten Melum, daglig leder.
– Vi er nødt til å avvise. Vi har bare ti natt/kriseplasser, og det er ingenting vi kan gjøre når de er fulle, sier Melum. Kriseplassene har de i et samarbeid med Trondheim kommune.
En kriseplass tilbyr tak over hodet og en seng å ligge i fra klokken åtte om kvelden, så må man ut igjen på morgenen.
Riktig tiltak
– Vi skulle jo gjerne hatt et bedre tilbud enn at de bare får hvile seg her over natten, men det er vanskelig å finne de riktige tiltakene slik at alle kan få en plass å bo, sier Kirsten Melum.
Hun sier det er utfordrende å finne bedre løsninger fordi rusmisbrukerne har ulike behov.
– Kommuneøkonomien er trang. Skal vi få mer støtte, må vi ta fra noen, men hvem? Barnevernet, de eldre? Vi må gjøre så godt vi kan ut i fra de rammene vi har, men så er det rammene som sier at vi ikke kan trylle, sier Melum.
Ingen selvfølge
– Alle skulle hatt en plass å bo. I Norge er det slik at vi tenker det er en selvfølge, men det er det absolutt ikke, sier Melum som også viser til at det er vanskelig å hjelpe med en plass å bo når alle pengene går til rus.
– Det skal mye til for å ta over økonomien til folk i Norge. Vi setter friheten vår veldig høyt. Vi vil ikke ha begrensninger på oss. Det er vanskelig å frarøve en rusmisbruker friheten sin, sier Melum.
– En rusmisbruker er mye forskjellige. De som kommer til oss, har nådd bunnen, sier Melum.
I Byavisas kommentarfelt inviterer vi deg til å kommentere saker vi skriver om. Vi henstiller om at du bruker fullt navn og ber om at kommentarfeltet holdes i en respektfull tone. Unngå personangrep. Alle innlegg gjennomgåes før publisering. Vi forbeholder oss retten til forkorte, redigere og fjerne innlegg.
Vennlig hilsen Karina Lein, redaktør.