Samtidig som han lever et rolig familieliv i Trondheim som tannlege og i tomannsbolig på Tiller, tenker Beroz Omid (47) hver dag hva som skjer i hjemlandet, og ikke minst på de opposisjonelles hverdag i Ashraf på irakisk side.
Fra Trondheim gjør han det han kan for å støtte kampen for demokrati i hjemlandet. Mens vi sitter i et fredelig hjørne av Trondheim, vet han at de som kjemper for demokrati i Iran blir torturert på verst tenkelige vis, og at landsmenn blir drept.
– Ikke ufarlig
– De fleste iranerne som bor i Trondheim, våger ikke å vise sin motstand mot diktaturets grusomheter. Vi blir fulgt med også her. Iran har jo også ifølge sikkerhetspolitiet i flere land en av de mest utbredte spionvirksomheten i verden. Jeg er helt sikker på at jeg blir fulgt av spioner som er her som studenter, forretningsmenn eller annet, sier Omid.
Helt ufarlig opplever han ikke at det der å delta i demonstrasjoner eller andre markeringer.
– Men når andre ofrer så mye for friheten, må jeg kunne leve med den utryggheten, sier Omid som ved flere anledninger har vært i kontakt med politiet angående at de blir fulgt med.
– Folk har blant annet plutselig tatt bilder av oss uten at vi har visst hvorfor, sier Omid.
Kampen for demokrati har fortsatt i Iran siden den nåværende trondhjemmeren var med mot sjahen på 1970-tallet.
– Pappa var sint
Som 14-åring risikerte han livet fordi han demonstrerte mot det daværende styret.
– Jeg var nok en av de yngste som deltok. Pappa var sint på meg for at jeg løp ut i gatene for å demonstrere og risikere mitt eget liv. Han hadde en drøm om at jeg skulle utdanne meg til enten lege eller tannlege, sier Omid.
Til tross for farens forsøk på å få ham til å komme hjem, fortsatte han å demonstrere.
– Jeg var allerede den gangen veldig opptatt av menneskerettigheter, forteller han.
Skjøt med automatgevær
– De militære kom og skjøt med automatgevær mot oss. Flere falt om, og jeg måtte hoppe over dem. Mest sannsynlig var de døde eller dødelig såret, sier Omid.
Seks måneder senere da Ayatollah Khomeini hadde tatt over styringen av landet og over natten bestemte at universitetene skulle stenge, stod han igjen i frontlinjen mot det nye regimet.
Angrepet med batonger
– Revolusjonsgardistene kastet steiner og angrep oss med batonger og automatvåpen. Mange ble drept. Vi søkte inn på sykehuset, og legene og sykepleierne forsøkte å dekke oss med å legge oss i sengene som pasienter. Soldatene klarte likevel å få kontroll over oss og samle oss i en sal. Ennå husker jeg hvordan blodet fløt forbi meg der jeg lå. Jeg så folk ble skutt bare noen meter fra meg, forteller Omid som fikk forlate plassen.
– Jeg spilte nerd som var mer bekymret for hvordan det kom til å gå med mattetentamen, minnes Omid.
– Som hunder
Han ble også fengslet to ganger, men løslatt etter kort tid.
– I fengselet fikk jeg imidlertid høre om hvordan fangene ble torturert ved å bli pisket til kjøttet forsvinner, og det var bare beinet å slå på. Folk blir fortsatt mishandlet på denne måten i iranske fengsler. De behandles som «hunder» ved å bli plassert i et lite rom der de både blir pisket, voldtatt og må gjøre sitt fornødne, sier Omid.
– Vi fikk et regime som var 100 ganger verre enn sjahen da Kohmeini kom til makten, sier Omid som frykter at det samme skjer med de landene som nå opplever «den arabiske våren».
– Vi var ungdom med liten kunnskap om demokrati. Vi visste bare hva vi ikke ville ha. Faren er at det samme skjer så som for 30 år side i Iran – at de fundamentalistiske kreftene tar makten, advarer Omid.
Lite, men romantisk
Da han fylte 19 år, opplevde han det som så farlig å være i Iran at han flyktet til Sverige. Der fulgte han farens drøm og utdannet seg til tannlege. Hit reiste også hans kone Maryam Dashti. Da det ble for utrygt for barn å være i Ashraf, adopterte de datteren med samme navn som byen.
– For å ta imot henne, fikk vi seks dager på å gifte oss, smiler Omid. Det ble et lite, men romantisk bryllup med rundt 30 gjester.
– I Iran er vi gjerne opp i 200, smiler han igjen.
Datteren Ashrafs biologiske foreldre ble begge drept da hun var bare to år gammel.
– Vi ble anbefalt å fortelle henne det. Først gråt hun lenge, men etterpå følte hun seg lettet, forteller Omid. I dag studerer datteren medisin og er engasjert i kampen om et demokratisk Iran.
I tillegg har paret en sønn på 17 år. Både han og datteren føler seg hundre prosent norsk.
– Han nekter oss å flytte fra Tiller, ler Omid.
Gråter lett
– Hvordan er det å leve med det du opplevde i tenårene i Iran?
– Jeg er følelsesmessig påvirket av det . Tårene kommer fort. Bare det å se Disney-filmen Nemo kan utløse at jeg begynner å gråte.
Han har vokst opp i et muslimsk land, men når han blir spurt om han er muslim, svarer han:
– Jeg tror på Gud, men demokratiet er min religion. Jeg tror på at kvinner skal ha like rettigheter som menn, sier Omid som peker på at de fleste som kjemper og dør for demokrati i Iran, er muslimer og at mange av dem er kvinner.
Nå frykter Omid sammen med resten av den vestlige verden, at Iran om kort tid kan ha sitt første atomvåpen, og dermed et pressmiddel for å slå ned de demokratiske kreftene.
– Dette er også farlig for maktbalansen i verden, også for Norge, mener Omid som ikke er i tvil om hva som vil være mest effektiv med tanke på å få et regimeskifte i Iran.
– Glem dialogen
– Verden må boikotte Irans eksport av olje. Alle inntekter landet har, er fra oljen. De brukes både til terrorisme, utvikle atomvåpen og alt annet. Dialog hjelper ikke. De iranske lederne ser på dialog som svakhet, advarer Omid.
Etter 27 år i Sverige og Norge, føler Omid seg som halvt norsk, halvt iraner.
– Mitt liv er her nå. Likevel føler jeg ansvar for folket i Iran. Både jeg og min kone mener at hvis alle gjør litt, vil det til slutt føre til resultater, tror Omid.
Hvis hans drøm går i oppfyllelse og Iran blir et demokratisk land, vil han nok han vil reise tilbake når han blir pensjonist. Han savner hjemlandet, men hadde han reist tilbake nå er han sikker på at han ville blitt arrestert.
– Da ville jeg i beste fall bli drept, sier Omid med tanke på de grufulle torturmetodene som er fordømt av FN hele 58 ganger.
– Først og fremst savner jeg været. Iran har et av de beste klimaene i verden, selv om jeg etter 27 år i Norge nok ville synes at det er for varmt der nå, smiler Omid som også savner det å snakke sitt eget språk..
Om han noen gang får mulighet til å reise tilbake, har han bestemt seg for å bli kjent med landet sitt på nytt ved å reise rundt.
– Så har Iran verdens beste mat!
I Byavisas kommentarfelt inviterer vi deg til å kommentere saker vi skriver om. Vi henstiller om at du bruker fullt navn og ber om at kommentarfeltet holdes i en respektfull tone. Unngå personangrep. Alle innlegg gjennomgåes før publisering. Vi forbeholder oss retten til forkorte, redigere og fjerne innlegg.
Vennlig hilsen Karina Lein, redaktør.