Hun minner om en var og vakker porselensdukke, musikeren Marthe Valle. Men det er utenpå.Kritthvitt hår, babyhud og en vever kropp til tross, den unge dama tar gjerne skautet rundt håret, legger innpå en pris snus, trekker overallen på og gyver løs på realt fjøsarbeid. Denne dama er ikke redd for å få møkk under neglene der hun opererer som avløser i Selbu hvor hun har bodd i to år. Hun er født i Harstad, men elementet vann byttes gjerne ut med innlandsjorder og mørke skoger. Trondheims-jente kan hun også kalles. Før Selbu bodde hun her i byen i fem år.
Setersomre - Bønder er den yrkesgruppen jeg beundrer mest. De har en enorm arbeidsmengde og har aldri fri, sier Marthe som arbeider som avløser når hun ikke er i studio for å lage musikk. Hun gir mora æren for at hun er blitt så glad i dyr og gårdsdrift. Gjentatte setersomre i Valdres har rotfestet seg i henne.
- Å melke er koselig, konstaterer Valle som gjerne står opp klokken seks om morgenen og som tar imot kalver uten å mukke. Store tunge foringsmaskiner går hun heller ikke av veien for å håndtere. I går slapp hun sin andre plate «Forever Candid». Den har blitt akkurat slik hun drømte om.
I 2005 vant hun Spellemannspris for beste nykommer. Nå kommer oppfølgeren fra den soulinspirerte artisten med den fløyelsmyke stemmen. Byavisa møter henne på Bær og Bar på Solsiden, usminket, bare med dus jordbærgloss på leppene.
Gammelmåten Med seg har hun bassisten Terje Støldal fra det nye bandet sitt. De skal rett på sin andre øving sammen og setter seg ned med en Farris og en kaffe blant indiskinspirerte puter og en radio fra hine hårde dager. Møtet i Atlethic Studio i Halden ble følelsesladd.
- De fem godt voksne mannfolka spilte så fint at vi fikk tårer i øynene. At noen spiller det du har laget så fint, er en opplevelse som ikke kan beskrives, smiler Valle.
- Plata er spilt inn live på «gammelmåten» med hver musiker på hvert sitt rom samtidig, understreker en stolt Valle. Her finnes ikke juks og fanteri.
- Kontraster er viktig, følger Valle opp etter at hun har fortalt om at hun siden hun var ferdig med plata for tre uker siden, har arbeidet som avløser hjemme i Selbu. Noe hun også har gjort innimellom innspillingen av plata. Dyrene renser henne for grugg.
- Dessuten er det fint å ha noe å falle tilbake på. Jeg innser mer og mer at man ikke kan ta noe for gitt. Ikke i musikkbransjen og ikke ellers i livet. Ingenting er kommet for å bli. Selv om du har suksess en gang, trenger det ikke bli like bra neste gang, sier 26-åringen.
Hard jobb På sin andre plate brukte hun et år i studio. Hver låt har sin historie.
- Tekstene er resultat av hard jobbing. Å skrive er lett. Tekstene bare kommer til meg, men det å formidle det gjennom en låt er noe annet. Den kan ikke ha så mange ord, og hvert ord må ha relevans, peker Valle på. Hun setter seg alltid ned ved pianoet og lager musikken før teksten.
- Musikk er som et språk for meg, sier Valle.
Forut for denne plata var hun på en spesiell reise som gjorde sterkt inntrykk på henne. En reise som inspirerte henne noe så sjeldent som at teksten kom før musikken.
Hun var som musikkteraput med en hjelpeorganisasjon til Midtøsten. Inntrykkene var sterke, og hun skrev, skrev, skrev.
- Ellers graver og graver jeg i hodet for å finne formuleringene, Her ga de seg selv, forteller hun.
Noe av det som gjorde mest inntrykk, var situasjonen ved de israelske «sjekkpunktene».
Slag i trynet - Alle palestinere som skal fra en by til en annen blir stoppet her. Med et maskingevær rettet mot seg, ydmykes de på den verst tenkelige måten. Uansett hvilken butikk de beveger seg inn i, blir de sett på som terrorist, peker Valle på.
- De er jo bare ungdommer på min alder som har lyst til å gå på kafe og henge med venner. Jeg var ikke forberedt på dette før jeg reiste. Et slag i trynet, karakteriserer Valle som har med en sang om dette på den nye platen.
- Vi snakker lite om dette ellers, mener Valle som har planer om å reise tilbake for å bo der noen måneder.
- Den beste måten å fortelle på, er gjennom musikken. Da appelerer du til flere sanser samtidig, sier hun og gir blanke i at det er lite toleranse for engasjement i musikkbransjen. Skulle hun konsentrert seg bare om seg selv, ville hun blitt «sprø». Å bli satt i bås som politisk artist skremmer ikke henne. De fleste av sangene på den nye plata, er like fullt personlige. Om kjærlighet spesielt.
- Et tema det er både lettest og vanskeligst å skrive om, sier Valle. Hun åpner opp for hendelser som har skjedd henne selv, og for noe hun ønsker skal skje. Drømmen. Den drømmen alle har.
Desillusjonert - Å finne ekte kjærlighet, en kjærlighet som gjør deg selv til en bedre person, en kjærlighet som blir viktigere enn deg selv og som gir deg følelsen av å være trygg. Å, dette er lettere å skrive om enn å snakk om, smiler hun en smule småstresset.
- Jeg håper at noen som hører låtene, kan få en følelse av at de har drømt om akkurat det samme. At de kjenner seg igjen, fortsetter Valle.
- Kanskje gir du noen drømmer også?
- Gjerne for meg, smiler hun og karakteriserer seg selv som en «desillusjonert optimist» på kjærlighetsfronten.
- Selv om jeg er eldre enn Marthe, kjenner jeg meg igjen i låtene hennes noe jeg tror alle gjør. De er personlige, men åpne for tolkning, sier bassist Terje Støldal. Han fikk en umiddelbar følelse av at dette er god musikk da de møttes første gang i studio.
- Du ble ikke analytisk og begynte å pirke på ting som man vanligvis gjør, sier Støldal.
Oslo, nei takk Like mye som hun gir blanke i musikkbransjens motvilje mot engasjement, setter hun flytting til Oslo langt ned på lista, ja gjerne helt ut fra lista.
Hun motbeviser gjerne at man må være i hovedstaden for å få til noe.
- Kanskje burde jeg vært der bransjefolkene og musikkjournalistene i riksavisene er, men jeg vil ikke snakke meg til suksess, sier Valle som karakteriserer bransjen som «forferdelig».
- Så mye løgn og løfter det aldri blir noe av, peker Valle på og takker seg til et småbruk i Selbu. Som de fleste andre musikere er hun en rastløs person. Hjemme drar hun til skogs med hesten, slipper pratingen. lader opp. Kommunikasjonen med hesten er så befriende fri for tolkningsmuligheter.
- Å holde på med dyr, er artig. Fra dyra får du nøyaktig tilbake det du gir, noe som ikke er en selvfølge blant mennesker. Når jeg rir hesten, gjør jeg det med minst mulig hjelpemidler, og trener hesten til å forstå hva jeg vil, forteller Valle.
Men bygdelivet kan bli for smått også. Etter at forholdet til samboeren tok slutt, ble det ekstra stille alene på bygda. Kanskje tar hun med seg hunden og flytter nærmere Trondheim. Tiden får vise.
