Kapstads kontante skarptrommeslag sparker i gang «Little Lucid Moments» – trønderrockernes nye album som får stående ovasjoner fra både musikkanmeldere og fans.
– Veldig artig. Og jeg er veldig fornøyd med plata. Den ble akkurat som jeg håpa på, både lyd- og låtmessig, sier Kapstad.
Byavisa treffer han hjemme i leiligheten på Buran. Den langstrakte trommeslageren med fartstid fra blant andre Dadafon, Gåte og Animal Alpha er hjemme sammen med samboerens to greyhounder - Indi og Yrja.
– Indi er bare valpen, og kan ikke være hjemme alene enda. Hun har litt separasjonsangst, forklarer Kapstad smilende.
Frie rammer «Little Lucid Moments» er en time lang, fordelt på bare fire spor. Kapstad merker seg at en del anmeldere har hengt seg opp i at låtene er så lange.
– Jeg opplever at det er lett og tilgjengelig musikk, med melodier og klare tema, sier Kapstad, engasjert og gestikulerende med lange armer.
– Men sammenlignet med A-lista på P3, er det klart litt tyngre.
P3-formatert musikk er uansett ikke det som opptar trommisen, som fyller 29 år førstkommende søndag. Han liker seg best med litt frie rammer. Det begynte med en sterk interesse for improvisert jazz. De siste åra har musikken blitt tyngre og tyngre. Sammen med kompisen, gitarist Stian Westerhus, utgjør han Monolithic, som i følge bandbeskrivelsen er «en del lynkjapp metal, en del bredbeint rock´n roll, en del galskap og en helvetes stor dose energi».
Fast i fjor Nå er det Motorpsycho som gjelder. I helga starter norgesturneen i Steinkjer og Trondheim, og utover våren og sommeren blir det en lengre runde i Europa, i tillegg til en USA-tur. Kapstad gleder seg.
– Deilig å være en del av et band som fungerer, og at vi er så til de grader enige om ting. Så er det jo fint at andre også setter pris på det, sier den sympatiske trommeslageren.
Han ble fast medlem i bandet i fjor. Da hadde Motorpsycho-grunnleggerne Bent Sæther (39) og Hans Magnus Ryan (38) vært uten fast trommeslager siden Håkon Gebhardt ga seg i 2005.
Fra å være et av de mest samspilte og gjennomøvde bandene i landet, ble Motorpsycho et duoprosjekt. Lenge ble det stille fra den vanligvis superproduktive gjengen.
Jazzband Nå er fremtidsutsiktene lyse. Med 28-åringen på laget er endelig Motorpsycho et band igjen, noe Sæther og Ryan har fremhevet i flere intervjuer før plateslippet. De øver sammen daglig.
– Vi møtes og gjør litt arbeid såfremt det ikke kræsjer med noe anna, sier Kapstad, som kommer fra Løkken.
– Hva bidrar du med i bandet?
– Jeg prøver å være en energisparker, jeg vil få ting til å høres levende ut. Når jeg sjøl er på konsert vil jeg at musikken skal få foten min til å rykke, samtidig som det bør være noe interessant med den – noe som jeg blir nysgjerrig på. Noe udefinert må boble under, noe som en ikke helt vet hva er, men som setter fyr på ting. Målet mitt er å piske i gang de andre. Jeg prøver hele tiden å følge opp ideene som kommer. Hører jeg Hans Magnus er på en skikkelig tripp, så skal jeg jammen henge med. Vi kaster server til hverandre, sier Kapstad, og tenker seg om:
– Dette høres jo ut som et jazzband!
Pappas vinyl De tre har felles referanser i jazzen. Miles Davis og John Coltrane nevnes ofte. Og nettopp Davis’ «Bitches Brew» er favoritten for øyeblikket.
– Pluss AC/DC anno 77/78. Det beste som fins på kloden – et studium i hvordan det kan gjøres på trommer og bass. Så basic som det går an å få det, men du får det ikke til å låte likens, samme hvor hardt du prøver. Det samme er det med Sabbath, det er enkel «dengerock». men veldig fett. Less is more, fastslår Kapstad engasjert.
Rockinteressen startet for alvor da han så Iron Maiden-konserten «Live After Death».
-Noe skjedde da jeg så den videoen. I dag vet jeg at den ikke var så veldig bra spilt. Men jeg vil ta vare på den følelsen jeg fikk da, sier 28-åringen, som ikke kommer fra noe musikalsk familie.
– Men jeg fikk mye input fra pappas vinylplater, sier Kapstad og tenker på de store platecoverne – Deep Purples «In Rock» og Sabbaths «Paranoid».
Korps Som for så mange andre trommiser, begynte det med korps. Da mora spurte om han ville melde seg på, mente unge Kapstad at det måtte bli enten trommer eller elgitar. Han var fast medlem i Meldal skolekorps i mange år.
– Jeg fikk låne trommesettet – det var god nok grunn til å bli, smiler han.
Siden ble det musikklinje på Orkanger, sammen med blant andre Sveinung Sundli fra Gåte og Terje Uv fra Johndoe og The South.
Etterpå tok han to år på Sund folkehøgskole på Inderøy, og et år på musikkonservatoriet i Kristiansand. Men han hadde mer lyst til å være i Trondheim og kom seg over på jazzlinja på konservatoriet her.
Hater tagging Motorpsychos nye trommis medgir at det ikke er fett å leve av musikken. For øyeblikket driver han med en mastergrad ved konservatoriet, og får studielån, i tillegg til musikerhonorarene.
– Det er veldig opp og ned, men det går sånn akkurat, forteller han.
Ti av de tolv han gikk sammen med på jazzkonservatoriet har flyttet til Oslo. Det er bare Ola Kvernberg og han som er igjen i Trondheim.
– Sikkert mye som er enklere med å bo der. Men jeg har ikke lyst til det. Jeg trives veldig godt her, sier Kapstad. Trondheim er best, men han har likevel et par hjertesukk: Han synes det er for mye søppel i byen.
– Den er blitt en griseby, mener Kapstad. Og: Han hater tagging.
– Noen forbanna snørrunger som tagger overalt. Det er så unødvendig, sier Kapstad, og forteller om fjorårets fasadeoppussing av bygården han og samboeren bor i.
– Vi hadde brukt dugnadstimer og mye penger på å få det bra. To uker etter var det tagging på veggen igjen. Forferdelig irriterende, sier Kapstad.
Bilbane og whisky – Jeg har lenge vært en ekstrem motstander av trening – jeg har alltid tenkt på det som kjedelig og vondt. Det var helt til Per Tronsaune (tidl. Gåte manager, red.anm) lurte meg med på klatring. Det er jo ikke trening – bare artig, sier Kapstad, og legger til at han har begynt å misjonere for sporten innad i bandet også.
– Dessverre blir det litt for sjeldent. Jeg har ikke nok tid. Han er lidenskaplig interessert i bilbaner. I fjor kjøpte han sin egen. Koblet sammen med farens gamle bane fyller han opp det meste av stua.
– Når samboeren er borte, hender det at jeg og noen kompiser setter opp bilbanen, drikker whisky og hører på AC/DC. Stor stas, sier han.
Etter nesten 20 år har Motorpsycho en stor og dedikert fanbase i Europa. Bandet, medlemmene, sangene, konsertene og mye annet diskuteres med stor innlevelse blant fansen på bandets uoffisielle nettside.
– Jeg tenker ikke så mye på det, men det er ganske vilt hvordan folk engasjerer seg, sier han. Iblant er han likevel innom og sjekker hva som skrives.
– En blir jo nysgjerrig, smiler han.
– Men det er utelukkende positivt. Veldig artig at folk er så opptatt av det du driver med, sier Kapstad. Kapstad gjør seg klar til kveldens luftetur med hundene. I morgen er det ny øving. Nå er det fullt fokus på «spællbare» ting i backkatalogen, pluss oppfrisking av låtene fra nyplata. Men de jobber også med helt nye ting. – Hvordan låter det?
– Egentlig enda mer i retning av det vi har vokst opp med – den gamle metallen og rocken, sier Kapstad og nevner Sabbath og Deep Purple, før han smilende legger til:
-Det «læt» Motorpsycho.
