Arkitekt ved NTNU, Bendik Manum (bildet), har skrevet doktoravhandling om norske byboliger siden 1930.
– Ulempen er at så kompakte leiligheter kun egner seg for et mindretall. Utbyggerne vil nå satse på litt andre løsninger, sier Manum.
Han forteller at man har hatt tre ulike «generasjoner» boliger siden den gangen.
Populært for par – Fram til 1950 hadde leilighetene gjerne flere jevnstore rom, separat kjøkken og alle rom tilgjengelige fra en gang, slik at man slapp å gå gjennom ett rom for å nå et annet. En toromsleilighet med slik planløsning ble den gangen vurdert som et minimum for en barnefamilie. I dag er disse leilighetene blitt populære for par i etableringsfasen, forklarer han.
Fra 1960 til 1980-tallet ble leilighetene større.
– I denne perioden fikk man de store drabantbyene, der leilighetene gjerne fikk de samme rommene som i en enebolig, med stue, kjøkken, flere soverom, bad og eget vaskerom, forteller han.
Siden den gang har utbyggerne forsøkt å bygge stadig mindre.
Stripe i stua – I nye leiligheter i dag er det stort sett kun ett oppholdsrom. Kjøkkenet er flyttet inn som en stripe i stua, og soverommene er gjort knøttsmå slik at de er uegnet til annet enn soving. Alt gjort for at utbygger skal få flest mulig leiligheter ut av minst mulig areal, understreker han.
Tomme boliger Fordelen er at flere kan få råd til å bo sentralt, ved at de prioriterer beliggenhet fremfor god plass.
Hvilken målgruppe boligutbyggerne satser på, endrer seg med tiden. Det siste tiåret har gitt leiligheter til unge, det neste skal gi rom for eldrebølgen.
